Murong Xuecun skrev:Å leve i Kina er som å se et skuespill i et gigantisk teater. Plottet er så absurd, scenariene så utrolige at det er hinsides en forfatters forestillingsevne.

Brennmerket
I mitt hjemland har man utallige lover, prosedyrer og reguleringer. I siste instans er det likevel politiske ledere som bestemmer hvem som vinner og taper en sak.

I mitt hjemland forsvinner uskyldige mennesker sporløst, noen mister friheten uten en gang å være dømt i en rettssal. Når noen våger å fremme sine bekymringer på et høyere rettsnivå, blir de brennmerket som en plageånd, mentalt syk, en terrorist.

Oppfinnsom død
I mitt hjemland finnes utallige merkelige måter å dø på når man er arrestert: han døde mens han lekte gjemsel, døde mens han drømte, døde av psykose, døde mens han drakk vann.

Akademikere må konstruere historien så den passer med myndighetenes interesser, økonomene må utvikle teorier som støtter opp om deres politiske agenda.

Den fjerde klassen
I mitt hjemland hevder man å ha avskaffet samfunnsklassene, men i virkeligheten spiser de privilegerte eksklusivt fremstilt mat mens de lavere klassene spiser forurensede og farlige varer. Den øverste klassens barn går på privatskoler, den andre klassens barn på vanlige skoler. Den tredje klassens barn går på nedslitte skoler for arbeidsinnvandrere mens den fjerde klassens barn, vel, de får ikke skolegang i det hele tatt.

I mitt hjemland oppfordres alle til å bli angivere. Hemmelige agenter i fabrikker, skoler og nabolag registrerer alt. Folket stoler ikke på myndighetene, ansatte stoler ikke på sjefene, studentene stoler ikke på lærerne, kvinner stoler ikke på sine ektemenn.

Folket har vent seg til å lyve. De sendes i fengsel for å skrive essays, eller si noen få, sannhetens ord.

Mitt hjemland er i stand til å sende satellitter ut i verdensrommet men ikke bygge trygge broer over elvene. Mitt hjemland utstyrer byråkrater med millioner av luksusbiler, men knapt nok trygge skolebusser til barna.

Mitt hjemland har et av de største byråkratiene i verden. De fleste av byråkratene bestikker andre eller tar selv imot bestikkelser. Makten misbrukes på enhver, tenkelig måte og er blitt et redskap for å skaffe penger.

Løgnerne og de døve
Noen sier kanskje: «Stabilitet er det Kina trenger mest». Tro meg: De som hevder dette, bidrar selv til instabilitet.

En periode i 2009 infiltrerte jeg en gruppe som drev med pyramidespill. Etter en tid innså jeg at pyramidespillet er det kinesiske samfunnet i miniatyr.

I mitt hjemland er sønnene og sønnesønnene av byråkrater fortsatt byråkrater, mens tredje generasjons arbeidsinnvandrere fortsatt er arbeidsinnvandrere. All makt, alle selskaper og alle ressurser er monopolisert. I mitt hjemland er det hard bare å ha et normalt liv. Og i de siste årene er livet blitt hardere, på grunn av økte skatter, voldsom økning i boligprisene, høy inflasjon og lave lønninger.

Et råttent system
En rekke forklaringer er lansert på mitt hjemlands store problemer: Kinesere «er av dårlig kvalitet» og må kontrolleres. Konservative mener folket mangler moral. Religiøse mener folket er uten gudstro.

I mine øyne kommer alt av det råtne systemet. I dette systemet tar ingen ansvar for fortiden, nåtiden eller fremtiden. Dette systemet er barn av stalinist-maoismen og den imperialistiske kinesiske kulturen. En blanding av jungelens lov, tradisjonelt lureri og kommunisme. Årtier senere har dette systemet blitt et monster.

Den kinesiske forfatteren Murong Xuecun (38) legger bånd på seg selv når han skriver sine bøker. – Selvsensur er den verste formen for sensur, sier han.
---
– Ytringsfriheten i Kina har ikke vært så begrenset siden slutten av 80-tallet. Det gjelder både aviser, ukeblader og bøker. Det verste er at du ofte ikke vet at du har skrevet noe galt før du får beskjed i ettertid. Derfor sensurerer vi oss selv. Det er det verste en forfatter kan gjøre, sier Murong, som omtales som en av de beste kinesiske forfatterne i sin generasjon.

Selv omtaler han seg selv som en «ordkriminell» på grunn av selvsensuren.

Tabuer
Han er også trolig den mest kjente av de kinesiske forfatterne som har omfavnet Internett i sitt arbeid. Hans første roman, «Chengdu, Leave Me Alone Tonight», en bok som handlet om korrupsjon, dop, sex og vold i det moderne Kina, ble utgitt på nettet etter hvert som han skrev den. Suksessen var enorm, og boken ble raskt utgitt i bokform.

– Men da måtte jeg fjerne 10 000 tegn fra boken. Selv om vi ikke alltid vet hvor grensene går, er det mange ting som vi vet er tabu, ting vi ikke kan omtale, sier han.

Temaer som hungersnøden etter Det store spranget på slutten av 50-tallet, Kulturrevolusjonen ti år senere og massakren på Den himmelske freds plass i 1989 er blant dem som ikke skal omtales i kinesisk offentlighet.

– Unge kinesere i dag vet ingenting om hva som skjedde i 1989. Jeg trodde lenge at hungersnøden på 50-tallet skyldtes en naturkatastrofe og lærte ganske nylig at det var dårlig politikk som var mye av årsaken, sier Murong.

Alien skrev:Jag vet inte om Sovjets sönderfall är något så hoppingivande. Ryssland är ingen rättsstat, journalister mördas, korruption, krig och ryska maffian. (Korruption etc finns redan i Kina, men kan ju bli ännu värre.) Det finns många minoriteter också, som kan tänkas vilja bli fria.

Taiwan (Republic of China) var också en diktatur i många år, levde under Koumintang-diktatur och militärt undantagstillstånd. Men fr o m år 2000 har de demokratiska val. Först kom välståndet, sedan demokratin. men Taiwan (23 milj invånare) är så mycket mindre än Kina. Taiwan lever förresten under ständigt hot; enligt Kina är Taiwan en del av Kina som de kan ta tillbaka närhelst de vill. George W. Bush lovade att garantera Taiwans självständighet, men hur vet man att USA kommer att stå fast vid det löftet.